Mikrodeling, dialog og twitter

Tenk om vi får nedslående kommentarer. Skrekk og gru! Kanskje best å grave seg ned i torva og gjøre seg minst mulig synlig. Det finnes kanskje fortsatt gjenstridige personer med slike tanker. Hva vet jeg? De er jo umulig å oppdage. Og kan ikke klikkes på. Eller ha en dialog.

Et viktig motiv for å delta i sosiale medier er å stikke seg fram av nysgjerrighet og lære. Noen påstår de lærer passivt – men de fleste lærer gjennom å involvere seg. For politikerne er dialogen med borgerne vesentlig ikke bare for gjenvalgets skyld men for politikkutforming. Forbrukerdemokratiet forskyver maktbalansen fra de styrende til de styrte. Fra en top-down til toveis konversasjon kan sosiale medier være en suksessfaktor for utvikling også i u-land. Dialog er en betingelse for gjensidig læring.

Twitter fungerer dårlig til reell diskusjon. For mikrodeling av lenker og ny informasjon fungerer kanalen brukbart. Forutsatt evnen til å ta inn over seg ny kunnskap. Som oftest oppsøker vi ny kunnskap for deretter å tolke og bekrefte allerede eksisterende oppfatning. Dessuten oppstår en ny utfordring. Hva med kildekritikken?

Dialogen i sosiale medier gir anledning til en idéell situasjon - tilrettelagt mikrodeling av informasjonsressurser og dialog. Dersom vi tar i bruk dialogen og ikke bare publiserer enveis. Muligheten for å stikke hodet i sanden er redusert!

Sosiale medier

Øyeblikkets refleksjon?
Det sterkt voksende Twitter har sin absolutte styrke i øyeblikkets raske formidling. PST la ut nyheten om Bhattis arrestasjon og manglende meldeplikt noen få minutter etter hendelsen. Den juridiske siden lar vi ligge her. Skjønt noen jurister rasler med kommentarer om lovstridighet og ikke gjennomtenkt twitring fra PSTs side. Mikroblogging kalles twitring - når du tar i bruk maksimum 140 tegne for publisering til twitternettet. Andre typer blogger er som oftest preget av mer fordypning og refleksjoner. Hva driver utviklingen? Har arkitektur tenkingen av sider blitt erstattet av web som ser ut som en strøm? I så fall er vi vitne til øyeblikkets formidling står i fare for å bli omtrentligheter og unøyaktige refleksjoner eller observasjoner? Kommentarer?

Kommunikasjonspolitikk

Utdrag fra høringsbrevet.

... Eneste nasjon det er mulig å sammenligne seg med er Canada som har vedtatt en statlig informasjonspolitikk men har ikke evnet å implementere den. Implementering er et av mine hovedpoeng.

I det følgende vil jeg primært kommentere følgende:

1. Organiseringsprinsippene og implementeringen.

2. Policy vs politikk – opp mot statens og det offentliges formål.

3. Det besværlige symmetriske toveis kommunikasjonsprinsippet.

1. Organiseringsprinsippene og implementeringen

Den ”gamle” informasjonspolitikken bestod av tre organiseringsprinsipper og to faglige prinsipper. Helhetsprinsippet skulle sikre at borgeren møtte staten på samme sted uavhengig av interne motiv for statens organisering. Linjeprinsippet og lederprinsippet skulle sikre at ansvarsfordelingen for informasjon var lagt på samme sted som andre oppgaveansvar som økonomi med mer og at ansvaret følger linjen. De to faglige prinsippene kommunikasjon og aktivprinsippet handlet om å aktivt å planlegge for en toveis kommunikasjon. Statens informasjonstjeneste hadde hovedansvaret for plan for implementering og gjennomføringen.

Faren for interessemotsetninger samt uklarheter i bruken av elektroniske funksjoner som sosiale medier er tydelige i statlig organisering. Statens prinsipper for ansvar og organisering blir sterkt utfordret ved individuelle bloggere og twitrere mfl. både horisontalt og vertikalt i staten. Derimot er monitoring/kartlegging og omverdensanalyse slik LD tidligere har praktisert ypperlig egnet med samme bruk. Fordelen med monitoring/kartlegging er å være handlingsberedt og aktiv (ikke reaktiv) for alle handlinger enten det skjer gjennom pressemedier eller sosiale medier.

Uten ansvars- og organiseringsprinsipper og plan for implementering vil man ha problemer med å lykkes. Erfaringene fra Canada peker nettopp på mangel på implementering (organiseringsprinsipper) og tilsvarende ansvarlige og utførende implementeringsorgan som statens informasjonstjeneste. Faren for å lide samme skjebne med implementeringen som Canada og de andre land som har forsøkt er stor uten organiseringsprinsippene.

2. Policy vs politikk – opp mot statens og det offentliges formål.

Skillet mellom politikk og administrasjon er tydeligere i det norske embetsverk i forhold til en rekke sammenlignbare staters embetsverk. Politisk kommunikasjon dominerer iverksettingsorganer i en rekke europeiske land. Skillet mellom politikk og administrasjon forventes ikke å bli særlig tydeligere etter sterk vekst av politiske rådgiveres tilgang til embetsverkets lukkede opplysninger.

Behovet for å være tydeligere og stramme opp formålet med offentlig informasjon blir tilsvarende større. Statlige kampanjer av politisk karakter må tones ned til fordel for verdinøytral plikt- og rettighetsinformasjon. Kommunikasjon med borgere må dekke et behov (segmentering av målgrupper) og utøves i de aktuelle relasjoner. Litteraturen opererer med tre nivåer av kommunikasjon: 1) at informasjonen skal være pålitelig og relevant for målgruppen, 2) mål for innbyggernes input og tilbakemelding og 3) deltakelse gjennom tilrettelagte systemer og rutiner. Evaluering bør selvsagt nevnes eksplisitt i kommunikasjonspolitikken – for effekt av måloppnåelse.

Altså et klarere og tydeligere mål for den statlige kommunikasjonspolitikken, f. eks effektivitet og/eller effekter.

3. Det besværlige symmetriske toveis kommunikasjonsprinsippet.

Statens informasjonstjeneste arrangerte i lojalitet til kommunikasjonsprinsippet en konferanse på slutten av 90-tallet hvor nettopp kommunikasjonsprinsippet ble utfordret. Erkjennelsen av at det verken eksisterer empiri for at noen egentlig praktiserer symmetrisk toveis kommunikasjon, eller at en part med staten som motpart noensinne kan være likeverdig, førte til at prinsippet framsto som et ideal. Nettopp slik det var tiltenkt, som et normativt policyprinsipp. Noe å strekke seg etter. Symmetrimodellen står dermed i fare for å være tilslørende.

Undertegnede er av den oppfatning at klarere og tydeligere mål (ref pkt 2) for kommunikasjonsprinsippet i den statlige kommunikasjonspolitikken øker sannsynligheten for både implementering og tydeliggjør effekter av den.