PR-rådgivere skal kunne research

Statement of Edward Bernays. Døde i 1995 - 103 år gammel:

"The term public relations hasn't only been misused. But people have used the name for press agents, flacks, publicity men or women, individuals who simply try to get pieces into the paper that are favorable to a client. Whereas, by my definition, a public relations person, who calls themselves [sic] that, is an applied social scientist who advises a client or employer on the social attitudes and actions to take to win the support of the publics upon whom his, or her, or its viability depends."

"Working behind the scenes, out of public view, the public relations expert is 'an applied social scientist,' one educated to employ an understanding of 'sociology, psychology, social psychology and economics' in order to influence and direct public attitudes."

Den norske PR-klubben brukte Bernays definisjon av PR allerede i 50-åra i Norge. På slutten av 60-tallet ble begrepet PR negativt oppfattet. Fra da av har Public Relations i Norge brukt begreper som informasjon, informasjon og samfunnskontakt, samt kommunikasjon. Historisk fra enveis informasjon til dagens toveis kommunikasjon. Nå er Public Relations tilbake i norsk offentlighet. Populærbetydningen er som nevnes her 'pushe', publisering og publisitet, altså en enveis oppfattelse av begrepet. Public Relations, som Peggy nevner, handler om å pleie relasjoner. Relasjoner MÅ være toveis, fordi de skal eksistere over tid. Enveis relasjon er markedsføringens domene, der markedsførerne definerer sine markeder. Dermed blir kjennskap til dine relasjoner i samfunnet vesentlig. Kunnskapen du ikke HAR om dine relasjoner, bør du skaffe deg. Det kan aldri bli elitært å skaffe seg kunnskap. Heller ikke den kunnskap en ikke har. Kunnskap om relasjoner, grupper og om samfunnet en ikke har bør en skaffe seg. Enten gjennom research (primærdata) eller også ved å oppsøke allerede kjente kilder (bibliotek, litteratur etc). Å delta i et demokrati er ikke elitært. Å skaffe seg kunnskap kan da umulig bli elitært!

På hvilken måte PR-rådgivere får sin tittel er uinteressant da ingen i Norge har eiendom over den. Dvs alle har rett til å bruke en ubeskyttet tittel. I UK finnes en sertifiseringsordning. Norske utdanningsinstitusjoner gir deg titler som bachelor eller master (ingen reine PR-mastere i Norge). Så dårlig utøvelse av PR rådgivning rammer "alle". Også PR-rådgivere.

Need for a strategy?

Get the invisible
visible.

That’s what a
strategy is about!!!!

Om å diskutere andres agendaer!

Kommunikasjonsbransjefolk har en egen evne til å angripe pressen for journalisters anklager om å fremstå som gatekeepers, altså dørvoktere. Kommunikasjonsbransjen arbeider for åpenhet, må vite, svarer bransjen på anklagene. Fra pressen. Pressen setter agendaen og kommunikasjonsbransjen er rævadiltere.

Så også når Kommunikasjonsforeningen inviterer til helsesjekk. Hvordan står det til med kommunikasjonsbransjen? I panelet på 6 personer sitter en representant fra "praksis" (forøvrig en journalistflyktning); Engesland, to representanter for byråene; Larsen fra First House (forøvrig en politikerflyktning) og Glendrange fra BM, en representant for bransjeforeningen; Skjennald, en representant fra akademia; Staude fra BI og den rene journalisten Spence. Til å lede debatten har kommunikasjonsforeningen plukket fram journalisten Aslak Bonde. Alle svært dyktige folk.

Ikke uventet startes debatten av en agenda satt av journalister og mediene tideligere. En debatt som også denne gang har medført en grumsete debatt i mediene og som handler om det meste, fra makt, skjulte agendaer, roller, hatter og selvoppnevnte talspersoner. Debatten handler stort sett om alt unntatt hvem og hva kommunikasjonsbransjen selv arbeider for og hva den står for. Sakene pressen har kastet seg over også denne gang hører hjemme blant byråenes arbeid, hovedsakelig lobbyarbeid. Like forutsigbart blir debatten som kommunikasjonsbransjen kaller helsesjekk. Agendaen for paneldebatten blir nærmest en reprise fra tidligere sendinger og utgaver.

Debatten handler stort sett om byråenes arbeid, for å bli sett selv. Såvidt jeg har brakt på rene teller Norske informasjonsrådgivere (NIR) 25 byråer. Kommunikasjonsforeningen har nær 4000 medlemmer. All ære til NIRs medlemmer for å stå i rampelyset og være agendasetter. Altså, mens omlag 90% av klyngen kommunikasjonsbransjen hører hjemme i Kommunikasjonsforeningen, diskuterer foreningen villig vekk agendaer satt av byråer, presse og andre enn seg selv.

Omdømmedebatten for kommunikasjonsbransjen må tas. NIR må ta sin. Debatten som har rast handler om en liten gruppe innen kommunikasjonsbransjen, og som sådan bør debatten bli marginal. Kommunikasjonsforeningen har en utfordring å synliggjøre både kvantitativt og kvalitativt arbeidet som skapes av alle som hver dag jobber i små avdelinger i organisasjoner, private bedrifter eller i offentlig regi. Altså sine egne medlemmer.

Mange
oppfatter PR
som en bransje hvor
det viktigste er
å presentere
seg selv!
#Fail

Talsmenn for kommunikasjonsbransjen

Debatter som dras opp i bloggen til Johannes Fjose Berg viser med all tydelighet at det både finnes sterke oppfatninger og ønsker om mer synlighet for PR-bransjen. Samtidig som jeg oppfatter en viss sutring over ønsket kanal, så er de fleste brennende opptatt av et forbedret omdømme. Hva nå dette måtte være. Hvordan? Jeg tror vi må ta et skritt tilbake og se bransjen i fugleperspektiv.

1. Kommunikasjonsfaget har historisk utviklet seg mindre fra akademia enn fra praksis. Holdninger til kunnskap må oppvurderes. Vi bør ikke lenger rakke ned på forskning, vitenskap og akademikere – slik nordmenn ofte gjør. For å bedre vårt omdømme trengs å skaffe mer riktig kunnskap – dersom mer kunnskap om vår bransje skal nå ut. I vårt samfunn rekrutteres stadig færre fra ”gata”. La oss ta vare på og løfte fram denne nye ekspertisen. Gi de nye ros. Så kan alle grinebiterne finne seg sine egne ønskede kanaler og arenaer for slik-gjorde-vi-det-før-skryt og sole seg i sin egen glans. Og ergre seg over at noen invaderer egenvalgt kanal. La folk finne sine kanaler selv. Slapp av – seere, lyttere og lesere finner sine preferanser – uansett!
2. I en bransje med mange oppfatninger om navn og utøvelse av faget, hvem skal ha den nødvendige autoritet til å definere den valgte sannhet? Det finnes ingen egen godkjenning eller sertifisering og praksis etterspør i liten grad høyere utdanning. Politirollen i egenoppnevnte talsmannsroller er det derimot mange av. Hva er det en talsmann skal være talsmann for? For seg selv, eller egen virksomhet? For faget, eller egen oppfatning av faget? Kanskje bransjen er tjent med mangfoldet av Hartmanner & meninger? Kommunikasjonsforeningen sørger selvsagt for egne talspersoner i policyspørsmål. Men kanskje Kommunikasjonsforeningen kan være pressen behjelpelig med tips, ideer eller lister av folk som kan stå fram i det offentlige rom og som har en ”ønsket” bakgrunn? Faren med slike lister er at de fort kan bli konserverende.
3. Alle er helt sikkert for faglig utvikling. Å skape faglig utvikling i bransjen skjer ikke i papirmediene. Et øyeblikks synlighet bør altså ikke være målet. Hovedarbeidet for å utvikle eget omdømme skjer ikke i pressen, men på ”hjemmebane”. Bransjen må selv sørge for skikkelig utdanning gjennom utdanningsinstitusjonene og opplæring av ferdigheter som det for eksempel gjøres med kursing i Kommunikasjonsforeningens regi. Alle som deltar i disse sammenhenger er pr definisjon talsmenn og indikatorer på hvor vellykket omdømmearbeidet er. Dessverre skjer store deler av rekrutteringen til vår bransje også uavhengig av egen utdanning og egen kursing.
4. Min agenda er å ønske meg mer synlighet av det store bildet. Å kommentere dagsaktuelle hendelser i det store bildet bør være målet. Å delta i diskusjoner om minuttagendaer om hvor komma skal stå, tjener pressen mer enn vår bransje